På Biskops- Arnö hadde jeg store problemer med å lese litteratur utenom det som var obligatorisk undervisningslitteratur. Jeg tenkte mye på ord, bøker, handlinger, men klarte ikke å holde følge i en roman lenger enn tjue sider før jeg fikk … kløe. Det var en seriøs sykdomstilstand. Så jeg begynte å lese noveller.
Naja Marie Aidt (f. 1963) er en dansk forfatter fra Grønland, som mottok Nordisk Råds Litteraturpris for novellesamlingen Bavian i 08. Det var da tolv år siden prisen ble utdelt til en novellesamling. (Norske Øystein Lønns Hva skal vi gjøre i dag og andre noveller) For sine tidligere novellesamlinger Vandmærket fra 93 og Tilgang fra 95 fikk hun også strålende kritikk i Danmark.
Aidt kan nemlig på den ene siden skrive inn en svært autentisk eufori, og på den andre siden skrive inn groteske hendelser som grenser til splatter i gestaltenes hverdager. De to sidene skaper en forsterkende vekselvirkning i det direkte, til dels muntlig baserte språket. Det groteske er også todelt for seg og skaper ytterligere en vekselvirkning. Hva jeg oppfatter som Det Groteske eksisterer også i hverdagen til menneskene som gestaltes, i det subtile, det usagte, ikke bare i de ekstraordinære hendelsene som invaderer hverdagen.
Det er ikke bare den fremmende mannen som overfaller kvinnen i bilen på bryllupsreise, han som stikker de skitne fingrene sine inn i nesen på henne og grafser henne på brystene som er grusomt, det er brudgommens apati under overfallet og hans blikk på kvinnen noen minutter tidligere, blikket som allerede på bryllupsreisen rommer en enorm forakt og som senere utløser en aggressiv seksuell adferd.
Det er heller ikke bare myggstikket på rumpeballen som blir til en byll, byllen som sprer seg fra rumpeballen til magen, fra magen til brystet og tilslutt dekker hele kroppen i hvitgul materie som er grusomt, det er den sykes arroganse, hans selvhat når han plutselig er en av de svake i samfunnet. Og hans manglende evne til å snu situasjonen til noe som kan ligne et liv.
De fleste gestaltene vil ikke forstyrres i sitt flyt. De surfer gjennom dagene uten å gå i dybden, fortsetter i samme destruktive mønster som uunngåelig fører direkte ned i en avgrunn. De lar den melankolske passivitet omringe dem totalt, men blir etter hvert overfalt alle som en.
Aidt mestrer å skape kvaliteter hos den/det som overfaller, kvaliteter som får meg til å i større grad føle sympati for dem enn for de fornærmede.
En mann får plutselig en utenlandsk kvinne i leiligheten sin, hun har bodd i etasjen over han tidligere, og der aner en at det har foregått diverse brudd på menneskerettighetene. Kvinnen har bestemt seg for å flytte inn hos han i stedet, og når han protesterer invaderer hun hans liv med vold. Han hater det, men faller raskt inn i apatien. Etter hvert lærer han henne å vaske klærne hans, rydde etter han, lage mat. Han hater hennes tilstedeværelse i større grad jo lenger tid det går, selv om hun fungerer som en tjener. Han blir pinlig berørt når kompisene oppdager at hun bor der, og det ender tilslutt med at han, i desperasjon for å få leiligheten for seg selv, og hun, i desperasjon for sitt eget liv, gyver løs på hverandre. Etter slosskampen forsvinner hun. Og han synes nok det er deilig å få slippe, for nå kan han sitte hjemme alene og røyke hasj igjen. Eller savner han henne litt?
Jeg fasineres av de låste situasjonene, de ferdigskrevne skjebnene. Sirkulære liv som blir forstyrret, men nesten like raskt glir inn den samme kommunikative inkompetansen. Forstyrrelser som slår små sprekker i Den Syke Hverdagen.
For en forfatter som ikke skriver romaner, må det være ekstremt viktig at novellene lever. At språket opererer med dynamiske egenskaper uten å falle utenfor rammen. Variasjoner i synsvinkel, persongalleri, til dels i tema. Dette synes jeg Aidt mestrer.
Jeg er også ambivalent. For på noen steder blir effekten av vekselvirkningen lykke/grusomhet for pressende, for kalkulert. Det er muligens utfordringen med novellen som form også, på ti-tjue sider forventes det massiv utdeling av all informasjon, samtidig som det forventes at denne informasjonen skal ta en ny form som leseren finner interessant. Og en novellesamlig skal være en helhet, både tematisk og strukturellt.
Når vekselvirkningen blir ubalansert hos Aidt grenser det til noe som ligner på krim. Men stort sett balanseres den velgjort, og novellene har lært meg mye om det mellommenneskelig psykologiske som litterært grep.
Les Bavian på svensk eller dansk.
Et intervju med Aidt her:
LOCATIONS WITHIN THE WARNING INCLUDE... EGO...RELATIONSHIPS...INTEGRITY...LOVE...KNOWLEDGE...TRUTH...THIS IS A DANGEROUS LIFE. MOVE INTO YOUR SHELTER NOW! IF NO UNDERGROUND SHELTER IS AVAILABLE...MOVE INTO AN INTERIOR ROOM ON THE LOWEST FLOOR OF A STURDY STRUCTURE. LARGE HAIL AND DAMAGING THUNDERSTORM WINDS ARE ALSO EXPECTED WITH THIS LIFE. HEAVY RAINFALL MAY PRODUCE LOCALIZED FLOODING. DO NOT DRIVE INTO AREAS WHERE WATER COVERS THE ROAD. .
Tåken ligger tungt over fjellene etter den første varme sommerdagen. Tven i bakgrunnen, a-ha´s comeback på kommersiellprogram. Jeg ser de første minuttene av The sun always shine on tv, og tenker at den ikke gjør det, Morten ser så sliten ut. Jeg kommer også til å bli gammel + Alle dør tilslutt- sentimentaliteten inntar min kropp.
.
I COULD DIE IN A PLANECRASH if you do, you´re lucky BUT I COULD DIE IN A PLANECRASH i know
.
Hva er frihet?
“Hej hej Anne-Ma. Jag bor på en båt i skanstull på söder. Vi är två som bor där
men behöver nog bli tre i augusti. Båten är inte jätte stor men man har
ett eget rum/hytt. Båten har allt som kök dusch tvätt tv rum mm. Hör
gärna av dig så får du mer info.”
Nå i Stockholm.
I Sverige er det fortsatt heldigvis slik at de fleste leier istedet for å eie. Vanligvis leier de av et firma (statlig eller privat) som har strenge regler for hva som er lov. Disse firmaene gjør også livet lettere for de som leier. Det finnes vaskeri og kanskje badstu. De har også noe så fantastisk som Störningsjouren, altså ansatte som har i oppgave å ta telefonen fra leieboere som klager på bråk, og en patrulje som banker på der det bråkes. Hvis man bråker nok mange ganger mister man sin kontrakt. Og det er det ingen som vil. Derfor råder herlig stillhet. I Love Sweden.
Det jeg vil heter att hyra i andrahand. For jeg prøver altså å leie av noen som allerede leier av et firma. Firmaet har kanskje godkjent utleie, og da er det nesten det samme som å leie av noen som eier. Mange prøver også å leie ut selv om de ikke får lov til det, for å sikre at de har en førstehåndskontrakt når de trenger det. Da står det lange utleggninger i annonsen om at de er nødt til å hente posten der, og at man ikke har lov til å oppgi at man bor der til noen som kan gi informasjonen videre til firmaet.
Stockholm er ganske trangt, og mange vil bo her. Det finnes mange annonser for toromsleiligheter der den som har førstehåndskontrakten bor i stua og vil leie ut soverommet. Mye humbug ute å går. Mange som vil ha andre til å betale husleien sin, og som sikkert får det til.
Jeg ringte på en leilighet i dag.
Ja, jag glömde att säga- jag har två barn och två hundar!
Jeg sendte mail på en annen, som hørtes ganske lovende ut, og fikk svar fra en mailadresse som ikke var lovende i det hele tatt-noe sånt som partypetter@hotmail.com.
Jeg har vært på tre visninger.
En der kvinnen som ville leie ut satt i sofaen og ikke gadd reise seg en gang da jeg kom inn. Hun spiste et eller annet som minnet om frukt. På gulvet i leiligheten var det kattesand.
Nummer to, der den som bodde der ikke var der, men det satt to fjortiser i sofaen og spilte skyte-hverandre-spill på en bærbar data. Naboen som skulle holde visningen kom sjanglende inn i leiligheten etter noen minutter. Leiligheten hadde brystpanel.
Nummer tre, et bittelite rom til 4000.
Men jeg har vært ute en vinternatt før. Jeg har troen.
Arkivert under: Dagbok BA, Kunst, Mening, Poesi, På reise, Samtaler, Tekst | Tags: Østersjøen, Biskops-Arnö, kjærlighet, Poesi
Jeg er på min første poesifestival. Vi sitter i et fint rom og snakker om diverse poetiske emner, ganske store emner, som vann og cyberspace. En poet spør om man ikke kan få vin istedet for å få litt betalt for sin opptreden. En annen har en herlig genser på seg med trestubbe/fugle – mønster. Flere er lydkunstnere også. Festivalen skal vare til søndag, og har Østersjøen som tema. De inviterte er fra alle landene som ligger i nærheten.
Landegrenser er egentlig ganske konstiga, kan det være sjøen som binder folk sammen? Eller breddegraden? Jeg har kanskje mer til felles med de som har vokst opp på samme breddegrad som meg, enn de som har vokst opp i samme land?
Verdt å skrive litt poesi om.
Andre tema:
Der det brenner.
Når det er nært mellom hat og kjærlighet,
er det da hat eller eller er det kjærlighet?
Og hva er sant?
Hvor blir det av tomrommet som oppstår mellom ringesignalene når man har ringt lenge til noen
som ikke tar telefonen?
Arkivert under: Bevis
Feminisme for forandring: I Norge før finalen i Eurovision Song Contest 2010 : Komiteen oppfordrer alle land til å spille på noe annet enn sex i sine innslag.
For sex selger ikke.
Ivo Caprino selger, folkebreakdans selger. Sex selger ikke. Eurovision Song Contest sex er ekkelt.
Skjørt på 5 cm gir ingen stemmer. Røde korsetter og stiletthæler og pornodanser og silikonbrøst og melanotan taper.
| detduser | ||
| christine malnes mathisen | ||
| panama albertsen | ||
| flamme forlag | ||
| sommervikar | ||
| anne margrethe albertsen | ||
| martina lowden | ||
| “håvard rem” | ||
| rabiatix | ||
| “signaler 2008″ | ||
| bendik wold | ||
| nils-øivind haagensen | ||
| “konejakt for nybegynnere” | ||
| livsdans | ||
| håvard rem | ||
| anne-margrethe albertsen | ||
| dan turell | ||
| kate pendry | ||
| christine malnes | ||
| knuller din pojkväns pappa? | ||
| sommer haagensen | ||
| smalltalk bok | ||
| sommermelbu | ||
| knust klasserom | ||
| finland skolemassakre | ||
| gamlebyen | ||
| “rune johansen” poesi | ||
| riga shoppinggater | ||
| hvordan få bort gravidmagen | ||
| panama dans | ||
| “oskar hallbert” | ||
| nordens fotoskola | ||
| panama kultur | ||
| anine bøe johnsen | ||
| riga | ||
| hampus | ||
| trommevirvel lyd | ||
| skolemassakre i finland 2008 | ||
| “kate pendry” | ||
| flamme forlag vinter | ||
| pukkelrygg | ||
| sex | ||
| Dette er det folk har søkt på siden januar. Jeg skal nå skrive en ordbok- kanskje ala Brøndums Encyclopædi for alle setningene/ordene/navnene. Høres ikke det ut som en bra ide? Jeg begynner med dette:
Knuller din pojkväns pappa: Fast det inte är så smart finns det nån som gör det ändå. Til dom kan man inte säga så mycket annat änn att det är fel, moraliskt förkastligt och inte nyttigt alls för varken en själv, pojkvänen eller pappan. Undantag finns i sagor och 1800- tallsromaner där pappan är kung och pojkvänen den hemliga sonen som är prins utan att veta det. Drottningen knullar sin pojkväns pappa, men bara for att kunna äta brevduva och ha snygga klänningar på. Om man inte knullar sin pojkväns pappa, men motsatt knullar sin pappas pojkvän, har man ett jätteproblem och måste tala med nån man litar på. |
||
Arkivert under: Bevis, Dagbok BA, På reise | Tags: dronning silvia, monarki, stormannsgalskap, sverige
Jeg våknet 0745 og begynte på et langt blogg-innlegg om at Sverige er et overfladisk land og om hvordan jeg opplever Stockholms hipster-narsisist-kompleks. Jeg kanskje skriver om det en annen dag.
Til frokosten leste jeg DN Søndag, som hadde intervjuet Dronning Silvia. Dronning Silvia ligner visst litt på Michael Jackson. Det var likevel ikke det reportasjen handlet om. Den handlet litt om hva Silvia spiste på gallamiddager. Brevduebryst? Andelever? Kenyansk antilope.
Jeg vet ikke hvordan det er konkret, om skattepenger faktisk går til drift av kongehus, men jeg tenker at det kan ikke finnes land i denne verden som kan rettferdiggjøre monarki-pengebruk. Brevduebryst? Er det mulig? Dessuten har Silvia en hofflakei som er ansatt for å sørge for at blomstene i Silvias nærhet er fine og riktige for anledningen. Han tjener sikkert mer enn en sykepleier som jobber turnus og sørger for at syke mennesker kan leve og få den behandlingen de trenger.
Selv om Sverige kan være et overfladisk land og Stockholmere kan lide av stormannsgalskap, er det stort sett fint å være her på ön. Jeg legger meg meget tidlig om kvelden og våkner meget tidlig om morgenen. Spiser ganske mye mat (Vegetarisk). Skriver dikt.
Det er vår i luften, og jeg snakker mye med trær, for de fleste i klassen min har rømt fra ön. De tåler ikke den naturlige stillstand som finnes her på landet. Men det gjør heldigvis jeg.
